Det skal være vanskelig

Gardermoen lørdag 31.jan, klokken 10.45. Flyavgang: 11.55

Akkurat mens Carina holder på å skrive en melding til mora si om hvor stille og rolig det er på gardermoen, ringer telefonen. 

- Hei. Flytoget går ikkje fra Oslo før klokka elleve. Ka gjør æ? 

Høsten 07: Carina og Kirsti skal rekke et fly til Bodø, men oppdager at flytoget ikke går hvert tiende minutt i helgene. Etter en intens spurt inn på Gardermoen kom vi oss inn på gaten der vi så flyet taxe avgårde. 

Thor Anders hadde åpenbart ikke lært av vår feil. (Det skal sies at han heller aldri hadde hørt om denne episoden. Journ. anm.) 

En flyplassarbeider fra SAS viste imidlertid storsinn og slapp Thor Anders gjennom innsjekkingen. Etter tidenes raskeste sikkerhetskontroll med påfølgende stressetmannpåflyplass-jogging til gaten, som – selvfølgelig - var innerst, rakk han det med nød og neppe. 

Minutter senere tok en lattermild Carina og en svett Thor Anders av i retning Stockholm....ja..Stockholm. En herlig start der altså.  

Island

En omvei innom Sverige har ingen vondt av, selv om det var til irritasjon for begge. 

Lite visste de om hva som var i vente. Vente er nemlig et nøkkelord i den sammenheng. 

Flybusskøen fra Keflavik til Reykjavik fungerer ikke optimalt i forhold til hva vi forventer i Norge. Først må billetten kjøpes i én av de to billettlukene. Hvilken? Ja, nei – si det? Thor Anders valgte overløpertaktikken, mens Carina var overbevist om at hun sikret en plass på bussen ute ved innlastningsluka....men nei. Inne på stasjonen fikk vi beskjed om at vi ikke kunne få kjøpe to billetter. Men vi kunne få kjøpe en billett for to personer. En lapp hvor det stod at to kunne ta bussen. Men det kunne vi ikke. For bussen kjørte. Den var allerede full sa sjåførmannen. Dermed ventet vi 20 min i kulda på neste buss. Som aldri kom den heller. 40 min senere og en taxiregning på 11 000 islandske kroner senere ringte vi på døra til Ida.  

Island var knaill og vi kunne skrevet et eget blogginnlegg om det.  

Vi brukte 40 minutter på de omlag tre milene tilbake til Keflavik. Og litt over en time de omlag ti metrene fra der innsjekkingskøa begynte til skranken der vi fikk sjekket inn på flyet til junaiten.

Flyturen over

Vi sjekket inn ilag, slik som de fleste andre som reiste sammen gjorde. Men det var ingen garanti for at vi fikk sitte sammen. På samme rad, ja, men på forskjellig side av midtgangen. Vi var ikke alene. Det samme må ha hendt med samtlige i samme situasjon. For den første timen måtte Thor Anders flytte seg to ganger for å gi plass til kjærestepar og det som verre er.

Da han endelig fikk et sted å sitte, begynte det å dryppe vann fra taket og ned i fanget hans. Dette var likevel bare starten. I alle fall for hans del. Vi skulle jo også hente bagasjen på JFK.  

Oh data oh data, where art thou?

Folket på Gateway hevdet vi kom til å bruke mye tid i tollen, og at vi måtte være forberedt på omstendelige prosesser på amerikansk jord. Dette stemte ikke. Amerikanerne var som olja lyn i forhold til de sidrompa islendingene. 

MEN da Thor Anders løftet baggen av bagasjebåndet oppdaget han at den var mistenkelig lett. Og hans nese for tyveri hadde fått ferten av uredelig framtreden. Pc-veska var nemlig tom! Noen hadde vært så frekk å stjele maskinen, som inneholdt uvurderlig informasjon om...ingenting egentlig. Alt var heldigvis sikkerhetskopiert før reisen. 

En politimann med pistol og leatherman ble tilkalt. Han skrev i ei notisblokk som på årntli film. Thor Anders anmeldte saken og venter nå på forsikringspremien.  

In da hood 

På vei fra flyplassen til vår nye leilighet i Harlem var vi sikker på at vi hadde kontroll. Og det hadde vi jo. Det var bare at de andre ikke hadde kontroll. Før vi reiste hadde vi ikke sett bilder av leiligheten eller bygningen, vi visste bare omtrent hvor den skulle ligge. Vi ble satt av utenfor en litt slitt bygning, og tok med oss bagasjen inn i gangen. Den ene gangsteren etter den andre kom inn døra, og vi følte oss hvitere og hvitere for hvert minutt. 

Hvor ble det av mannen som skulle møte oss? Han tok ikke telefonen. I mellomtiden ble vi underholdt av en full, syngende gangster som gikk i gangene og keik på oss.

Etter omtrent 20 minutter ringte mannen oss og lurte på hvor vi var. Det viste seg at han hadde gitt oss feil adresse...

Gleden var stor da vi kom inn i leiligheten og så at den var stor, og at det var en flatskjerm på hvert av soverommene. Men det var en kortvarig glede. Det viste seg at leiligheten ikke har vært vasket på gud vet hvor lenge. Hybelkaniner har lenge levd herrens glade dager her. Lysene på soverommene funker ikke, og i dusjen ligger det hår og dritt, som vi har prøvd å skylle vekk, men sluken er tett. Hurra.