Kurvballkamp

Thor Anders og resten av de seks guttene (det er 90 jenter) på skolen har opprettet noe som heter manndig mandag. Et konsept der gutta båis finner på noe istedenfor å henge i skjørtekanten på jentene. Sist mandag ble det kurvballkamp. 
Thor Anders er ingen stor fan av kurvball, men et besøk i Madison Square Garden forakter han ikke. 

Boooring
Kampen var et fyrverkeri mellom New York Knicks og Indiana Pacers. Kurvballkamp som er fyrverkeri kan sidestilles med en middels tredjedivisjonskamp i avdeling 22 i fotball. Og som alle andre kurvballkamper endte den ørten-ørten. 

Klapp NÅ!!
Amerikanerne tilhører dem som må ha oppfordring fra kjendiser på store skjermer for å klappe og juble. De tre første periodene var det så lite trøkk at selv en Lyn-supporter ville følt seg uvell. 
Så, for å oppsummere, så var det en finfin opplevelse å være i Madison Square Garden. Verdt pengene, åjoda, men Thor Anders mener kurvball suger minst like mye som før. 

We all live in a yellow subway

Noen dager føles det virkelig som om vi tilbringer mesteparten av dagen på subwayen. Men det er nødvendigvis ikke så ille, for der skjer det litt av hvert. Det er aldri forutsigbart hva man har i vente.  

Vi har lært: At selv om New York er en verdensmeteropol, så betyr det ikke at alt er på stell. De har for eksempel ikke elektroniske skilt som forteller når ditt tog kommer. Hvis et tog er innstilt henger de opp A3-plakater på noen stolper.  

Vi har lært: At vi må være tålmodig. Hvis du går inn på en stasjon, men oppdager at du har gått til toget i feil retning, så må du vente 18 minutter før du kan gå inn på gjennom systemet igjen. Og det er ikke mye forståelsesfull personale. Vi har prøvd å spørre de som jobber på subwayen hvorfor det er slik, men de har bare sett rart på oss og ropt ”You have to wait! You have to wait!”. 

Vi har lært: Hvis alle vognene er fulle, men så kommer det en som er nesten helt tom, så er det et dårlig tegn. Vi gjorde det en gang og da var det en uteligger i vognen som luktet hundebæsj. Eller som verre er: Vår lærer i faget American topics gikk på en tom vogn og oppdaget at uteliggeren som lå der var død. I ettertid viste det seg at han hadde ligget der nesten hele dagen. Ingen passasjerer ville stoppe toget fordi de heller ville komme tidsnok på jobb.  

Vi har lært: At man må tisse før man bestemmer seg for å ta suwayen hjem. Det er nemlig ingen toaletter på subwayen. En fuktig natt på byen måtte Carina plutselig tisse. Vi satt oss på toget, men så viste det seg at vi tok toget i feil retning. Vi gikk av på neste stopp og oppdaget til vår store glede at vi kunne ta ekspresstoget. Men vi oppdaget ikke at ekspresstoget også gikk i feil retning. Da vi kom oss av toget oppdaget vi at det var toaletter like ved utgangen til stasjonen. Men de var selvfølgelig stengt på natten. Damen på stasjonen nektet å åpne toalettet. Carina viste henne fingeren. Dama ropte "BITCH!". Thor Anders sa "What did you say?". Dama svarte "She heard me!". Det ble taxi hjem. 

Home, sweet home

Vi savner Norge. Eller, for å være mer korrekt, vi savner det norske betalingssystemet på uteplassene. For her er det kaos! 

Vi savner å kunne gå til baren, bestille x antall øl og så betale. Det er så enkelt. Her insisterer de på at alle som sitter ved samme bord skal bestille og betale sammen. I teorien går det greit hvis man er mindre enn fire personer. Men i praksis er vi mange som går ut sammen, og det er alltid noen som går litt før de andre, og de som går glemmer ofte å beregne tips og den ekstra skatten de har her. Det har skjedd flere ganger at noen sitter igjen og må legge ut. Det er stress. Øldrikking skal ikke være stress. 

På den andre siden skal vi ikke syte så mye, for her koster en halvliter omtrent 30 kroner. Så når vi kommer hjem kommer vi helt sikkert til å sitte på uteplassene å si: Vi savner USA for der var det billig øl!

Two cool for school

Gode nyheter folkens! Her kommer et innlegg uten syting! Her kommer bilder! 

Vi har akkurat levert inn vår første fotooppgave der vi skulle fortelle en historie om en annen person ved hjelp av fire bilder. Oppgaven sa vi kunne velge hvem som helst, og i en by med åtte millioner innbyggere, så var vi så kreative at vi valgte å ta bilder av hverandre. (Det enkle er ofte det beste...)

Bildene er tatt i nabolaget vårt i Spanish Harlem (eller El Barrio som de sier her... ifølge guidebøkene). Noen bilder er tatt i vår strøkne leilighet.
Nå lurer vi på om vår fremstilling av hverandre stemmer (sånn omtrent) med virkeligheten?

Carina ønsket å framstille Thor Anders som avslappet. 

Thor Anders Valgte å framstille Carina som forberedt. 

Lapper

Pengesystemet i The US of A er en smule misvisende. I alle fall på hvor mye penger man har brukt. 1 dollar er omtrent 7 kroner. Amerikanerne mener sju kroner er noe det er verdt å ha papirpenge på. 

Thor Anders spurte en butikkarbeider hvorfor det var både myntdollar og papirdollar. Den lange, tynne smått feminine mannen med spisse S-er bak disken svarte at "the dollar bill is sssso much more popular". 

Da vi skulle ut på byen viste det seg at  10 dollar i éndollarsedler er det meste pengeboka til Thor Anders kan tåle før den nekter å lukke seg. Dvs. 70 kroner! Haloooo! 

OG MYNTENE er ifølge Carina ren idioti. Én cent er sju øre.....

Rumble in Harlem

Etter omlag fem besøk fra Valery, sekretæren til husvhverten, har vi kommet fram til en konklusjon. Leiligheten kommer ikke til å bli vasket av andre enn oss. Strøm på soverommene får vi når arbeidsfolket har satt av tid til det. "This is not an emergency" sa hushverten tørt. 

Som plaster på såret foreslo Thor Anders at vi kunne få internett gratis. I dag fikk vi imidlertid vite at det var uaktuelt.

Dermed må vi høre med Gateway College om hvilke rettigheter vi har, for vi har ingen planer om å betale full leie for en skitten leilighet som vi må vaske selv ved innflytting, som ikkje har strøm på soverommene og hvor det står mainnskjit lagret i stua som ikke er vårt. Grrrrr..

Det skal være vanskelig

Gardermoen lørdag 31.jan, klokken 10.45. Flyavgang: 11.55

Akkurat mens Carina holder på å skrive en melding til mora si om hvor stille og rolig det er på gardermoen, ringer telefonen. 

- Hei. Flytoget går ikkje fra Oslo før klokka elleve. Ka gjør æ? 

Høsten 07: Carina og Kirsti skal rekke et fly til Bodø, men oppdager at flytoget ikke går hvert tiende minutt i helgene. Etter en intens spurt inn på Gardermoen kom vi oss inn på gaten der vi så flyet taxe avgårde. 

Thor Anders hadde åpenbart ikke lært av vår feil. (Det skal sies at han heller aldri hadde hørt om denne episoden. Journ. anm.) 

En flyplassarbeider fra SAS viste imidlertid storsinn og slapp Thor Anders gjennom innsjekkingen. Etter tidenes raskeste sikkerhetskontroll med påfølgende stressetmannpåflyplass-jogging til gaten, som – selvfølgelig - var innerst, rakk han det med nød og neppe. 

Minutter senere tok en lattermild Carina og en svett Thor Anders av i retning Stockholm....ja..Stockholm. En herlig start der altså.  

Island

En omvei innom Sverige har ingen vondt av, selv om det var til irritasjon for begge. 

Lite visste de om hva som var i vente. Vente er nemlig et nøkkelord i den sammenheng. 

Flybusskøen fra Keflavik til Reykjavik fungerer ikke optimalt i forhold til hva vi forventer i Norge. Først må billetten kjøpes i én av de to billettlukene. Hvilken? Ja, nei – si det? Thor Anders valgte overløpertaktikken, mens Carina var overbevist om at hun sikret en plass på bussen ute ved innlastningsluka....men nei. Inne på stasjonen fikk vi beskjed om at vi ikke kunne få kjøpe to billetter. Men vi kunne få kjøpe en billett for to personer. En lapp hvor det stod at to kunne ta bussen. Men det kunne vi ikke. For bussen kjørte. Den var allerede full sa sjåførmannen. Dermed ventet vi 20 min i kulda på neste buss. Som aldri kom den heller. 40 min senere og en taxiregning på 11 000 islandske kroner senere ringte vi på døra til Ida.  

Island var knaill og vi kunne skrevet et eget blogginnlegg om det.  

Vi brukte 40 minutter på de omlag tre milene tilbake til Keflavik. Og litt over en time de omlag ti metrene fra der innsjekkingskøa begynte til skranken der vi fikk sjekket inn på flyet til junaiten.

Flyturen over

Vi sjekket inn ilag, slik som de fleste andre som reiste sammen gjorde. Men det var ingen garanti for at vi fikk sitte sammen. På samme rad, ja, men på forskjellig side av midtgangen. Vi var ikke alene. Det samme må ha hendt med samtlige i samme situasjon. For den første timen måtte Thor Anders flytte seg to ganger for å gi plass til kjærestepar og det som verre er.

Da han endelig fikk et sted å sitte, begynte det å dryppe vann fra taket og ned i fanget hans. Dette var likevel bare starten. I alle fall for hans del. Vi skulle jo også hente bagasjen på JFK.  

Oh data oh data, where art thou?

Folket på Gateway hevdet vi kom til å bruke mye tid i tollen, og at vi måtte være forberedt på omstendelige prosesser på amerikansk jord. Dette stemte ikke. Amerikanerne var som olja lyn i forhold til de sidrompa islendingene. 

MEN da Thor Anders løftet baggen av bagasjebåndet oppdaget han at den var mistenkelig lett. Og hans nese for tyveri hadde fått ferten av uredelig framtreden. Pc-veska var nemlig tom! Noen hadde vært så frekk å stjele maskinen, som inneholdt uvurderlig informasjon om...ingenting egentlig. Alt var heldigvis sikkerhetskopiert før reisen. 

En politimann med pistol og leatherman ble tilkalt. Han skrev i ei notisblokk som på årntli film. Thor Anders anmeldte saken og venter nå på forsikringspremien.  

In da hood 

På vei fra flyplassen til vår nye leilighet i Harlem var vi sikker på at vi hadde kontroll. Og det hadde vi jo. Det var bare at de andre ikke hadde kontroll. Før vi reiste hadde vi ikke sett bilder av leiligheten eller bygningen, vi visste bare omtrent hvor den skulle ligge. Vi ble satt av utenfor en litt slitt bygning, og tok med oss bagasjen inn i gangen. Den ene gangsteren etter den andre kom inn døra, og vi følte oss hvitere og hvitere for hvert minutt. 

Hvor ble det av mannen som skulle møte oss? Han tok ikke telefonen. I mellomtiden ble vi underholdt av en full, syngende gangster som gikk i gangene og keik på oss.

Etter omtrent 20 minutter ringte mannen oss og lurte på hvor vi var. Det viste seg at han hadde gitt oss feil adresse...

Gleden var stor da vi kom inn i leiligheten og så at den var stor, og at det var en flatskjerm på hvert av soverommene. Men det var en kortvarig glede. Det viste seg at leiligheten ikke har vært vasket på gud vet hvor lenge. Hybelkaniner har lenge levd herrens glade dager her. Lysene på soverommene funker ikke, og i dusjen ligger det hår og dritt, som vi har prøvd å skylle vekk, men sluken er tett. Hurra.