We all live in a yellow subway

Noen dager føles det virkelig som om vi tilbringer mesteparten av dagen på subwayen. Men det er nødvendigvis ikke så ille, for der skjer det litt av hvert. Det er aldri forutsigbart hva man har i vente.  

Vi har lært: At selv om New York er en verdensmeteropol, så betyr det ikke at alt er på stell. De har for eksempel ikke elektroniske skilt som forteller når ditt tog kommer. Hvis et tog er innstilt henger de opp A3-plakater på noen stolper.  

Vi har lært: At vi må være tålmodig. Hvis du går inn på en stasjon, men oppdager at du har gått til toget i feil retning, så må du vente 18 minutter før du kan gå inn på gjennom systemet igjen. Og det er ikke mye forståelsesfull personale. Vi har prøvd å spørre de som jobber på subwayen hvorfor det er slik, men de har bare sett rart på oss og ropt ”You have to wait! You have to wait!”. 

Vi har lært: Hvis alle vognene er fulle, men så kommer det en som er nesten helt tom, så er det et dårlig tegn. Vi gjorde det en gang og da var det en uteligger i vognen som luktet hundebæsj. Eller som verre er: Vår lærer i faget American topics gikk på en tom vogn og oppdaget at uteliggeren som lå der var død. I ettertid viste det seg at han hadde ligget der nesten hele dagen. Ingen passasjerer ville stoppe toget fordi de heller ville komme tidsnok på jobb.  

Vi har lært: At man må tisse før man bestemmer seg for å ta suwayen hjem. Det er nemlig ingen toaletter på subwayen. En fuktig natt på byen måtte Carina plutselig tisse. Vi satt oss på toget, men så viste det seg at vi tok toget i feil retning. Vi gikk av på neste stopp og oppdaget til vår store glede at vi kunne ta ekspresstoget. Men vi oppdaget ikke at ekspresstoget også gikk i feil retning. Da vi kom oss av toget oppdaget vi at det var toaletter like ved utgangen til stasjonen. Men de var selvfølgelig stengt på natten. Damen på stasjonen nektet å åpne toalettet. Carina viste henne fingeren. Dama ropte "BITCH!". Thor Anders sa "What did you say?". Dama svarte "She heard me!". Det ble taxi hjem.