Henry – the talking pervert

Carina var på vei hjem fra subwaystasjonen en kveld, da en mann kommer bort til henne på gata.

Mann: Excuse me miss, I don’t mean to bother you, but I am really poor and I need three cents to get me a sandwich for supper. Can you help me?
Carina: Sure I can!
Mann: Thank you so much. It is so nice to meet someone that stops and listens, so many people just rush by.
Carina: No problem. Hope you get your sandwich.
Hun gir mannen 25 cents. 
Mann: Thank you very much ma’am. My name is Henry. It’s nice to meet you. I have to say you are very pretty.
Carina: Thank you.
Mann: And I don’t mean to be disrespectful, but I got to be honest with you… I wanna lick you like a candybar.
Carina: …
Mann: My tounge can reach the tip of my nose, you know what I’m saying?
Carina: …
Mann: So if you ever want me to, I’ll be happy to.
Carina: Ehh…
Mann: Have a good night!

Utakk er verdens lønn

Følgende innlegg blir skrevet på dialekt. Årsaken er at det ikke finnes ord i bokmål som er beskrivende nok. I den sammenheng vil vi sitere Hamsun: 
«De pratet og pratet på sitt forunderlige nordlands sprog – ravgalt inntil kunst, men det uttrygte deres meninger»

Du mærke det. Du mærke når fanskapen e ute etter å speinne bein på dæ. I detta telfelle bygde det sæ opp gjønna uka som gikk. Det va stille. Ting gikk litt sånn halvveis bra. Ingen av oss klaga – sjøl ikkje han Thor Anders som lå småsjuk heime å blei meir å meir pratesjuk etterkvært som tia gikk. 

Å dæven han sku få nok å djævles om! 
Førr som nævnt overførr så kom han me han. Aill mainnsjitn som vi egentli sku ha gådd gjønna i ukedagan hadde stabla sæ opp i et tårn av fanskap. Lørdag ramla første del av probleman over skoiltn på ho Carina. 

En satan av en langfengra fettjævel hadde tadd sæ den frihetn å stekke kleptomanpølsn sine ned i lomma hennes. Han feska med sæ heile bruket. Kredittkoooort, førerkooort, subwaykooort. Ja, ka man ikkje har i ei lommebok? Ailt stakk han av med. Tykjepelken. 

Kveilln blei brukt tel å få moraln hennes løfta. Vi tok turn over tel ho Birte der vi koste oss med god mat og et par pils. Det blei en suksess og vi va ikkje heime før i fire-tia uttpå natta. 

Søndagen va satt av tel å finpusse på semesteroppgaven som sku leveres inn samme kveilln. Klokka 22.00. På slage. Ikkje ett mikrofantomsekund seinar, hadde vi fådd beskjed om. Og vi ville jo overholde dein fristn. Førr det va advart om stryk og det som værre e. 

Så, då kildeliste, med slitsomme detaljliste om katti klokka vi hadde lest de forskjellige artiklan på nætt va ferdig, så gjensto det å logge sæ inn på fronter og sende makkverket avgårde tel karaktergivning. Ti minutta telgode faktisk. Goood tid. Jadda. 

Så lætt sku det være. Sånn va det ikkje. 
Man tænke kanskje sånn i ettertid, at e man forberedt, så årne tingan sæ greit – nettopp av den grunn at man har forutsett at ting kan gå galt. 
Men vi utfordre verdn, og spør heller: 
Koffør e det sånn at ting må gå galt? 

E det førr mykkje å forlange at den jævla internettn fungere når man ska sende en semesteroppgave som e EKSAMENSOPPGAVE? Å når ho Carina spreng rundt på gata uttaførr blokka vårres, som en snørelaus jarstein, med laptopen i heinnern mens ho førtivlt leite etter et nætt som fungere, koffør e det ingen nætt som fungere?

Å når han Thor Anders spreng rundt blokka, jublanes finn et nettverk som e åpent, sætt sæ flatt ned på asfaltn, på fortauet, med en laptop i fanget, medt i HARLEM, koffør e det sånn at det åpne nættverke ikkje virke?

Å koffør e det sånn at når fristn for å levere har passert, så dokke nætte opp på soveromme hannes. Og KUN på nattbordet? 

AAAAAAAAAAHhh!!!

Run bitch, ruuuuun!

Et skingrende høyt hyl høres på gata. Vi snur oss og lurer på hvem som trenger hjelp. Er det noen i fare? Har noen skadet seg? Skal vi ringe 911? Men det eneste vi ser er to afroamerikanske jenter som ler en skingrende høy latter, som lett kan forveksles med et hyl.
- Det var da svært så dramatisk, tenker vi.

En kveld sitter vi ved middagsbordet og snakker ny svada. Plutselig hører vi aggressiv roping like utenfor blokka vår. Er det slåsskamp? tenker vi. Vi ser bekymret på hverandre og springer bort til vinduet for å se hva som skjer. – Herregud de høres sinte ut, håper det ikke er noe alvorlig. Vi bor jo tross alt i Harlem. Og vi har nesten sett en gisselsituasjon. Kanskje blir noen knivstukket? Men så ser vi dem. Det er en afroamerikansk guttegjeng på fem – seks stykker som ser ut som de diskuterer sport heftig, for den ene av dem bærer på noe som må være en bowlingbag.

Thor Anders har omdøpt området rundt blokka vår til Harlem Zoo. Da utelukkende på grunn av lydene som kan høres når man skur ned volum på tven. Den første assiosiasjonene man får er til diverse zoombiefilmer. Carina og Thor Anders er innestengt i blokka. Fire etasjer ned og ut romsterer skapninger som skriker tilsynelatende formålsløst ut i natten.
At vi bor rett ved siden av et sykehus med et utall ambulanser gjør lydopplevelsen komplett.

Blame it on the moonshine

Det nærmer seg eksamensinnlevering. Vi er nå inne i det som burde være siste innspurt. Som tidligere studenter burde vi ha latt blekket sprute til alle kanter, lest pensum, hovert over de andre studentene og så levert oppgaven nonchalant inn i morgen. Men vi er ikke slike studenter. Minimum syv sider skal leveres om tre dager. Har vi begynt? Nja... Men vi har gjort alt mulig annet! Som for eksempel: 

Festlig! Vi skulle spise middag sammen med foreleseren vår, men endte opp på med å ta noen øl. Vi dro på en uteplass for å snakke om oppgaven. Der spilte et band som var skikkelig kule. Men vi hadde veiledning (med vin) (og litt mer vin). Og endte opp med å ikke dra på skolen dagen etter. 

Horisontutvidelse! Carina dro en tur til Washington i helga. Da var det jo lenge til eksamensinnlevering. Så hva er vel bedre enn å sitte seks timer på en buss og traske rundt på sightseeing? Det var hvertfall mye bedre enn å jobbe med eksamen.

Skrivetrening! Vi tar oss god tid til å skrive blogginnlegg. Og vi evaluerer innleggene nøye før vi publiserer dem.

Stripping! Carina dro på burlesque-show på mandagskvelden. Og måtte tidlig opp tirsdag. Men så dro forsamlingen på en bar med masse sand på gulvet. Det var mye morsommere enn American topics som vi skulle ha tirsdag morgen! Og vi har jo ikke eksamen i American topics... i alle fall ikke enda.

Stress! Tirsdag sov vi begge to hele ettermiddagen. Det er jo tross alt slitsomt å utsette eksamensjobbingen. 

Godt i gang! Thor Anders fikk begynt på oppgaven søndag kveld! Det er helt sant! Lørdag var det fest. Nå er han influensasyk. Og kjeder seg. Men for syk til å jobbe med oppgaven.

Klar til dyst! I skrivende stund sitter vi klar til å jobbe. Men så kom vi på at vi kan skrive et nytt blogginnlegg.

Mange muligheter! Carina har begynt å tenke på om hun skal ut å jogge! Eller vaske. - Hæ? Ska DU jogge, kommenterer Thor Anders tørt.

Klassiske eksamensinnleverings-symptomer. Hvordan skal dette ende?

Sound of monsters

IIIIIIIIIhhhhhhhhhhvrschiiiiiiiiiIIIIii!!! 
Herrefred. Har han tykje sjøl satt slede på the hounds of hell og entusiastisk pisker dem gjennom New Yorks subwaytunneler? 
Neida, det er bare toget på linje 2 eller 3 som nærmer seg. Lyden er komisk overdrevet, og man må undres om dem som vedlikeholder linjene ved 110th Central Park North Station er alvorlig hørselshemmet. 

Undergrunnen er populær ikke bare for transport. 
Når togene stopper ved en stasjon og blir stående der, tilsynelatende uten grunn, er sjansen stor for at noen har tatt sin siste reis på skinnegangen lenger framme. Angivelig er det flere som hopper foran toget enn fra de mange broene som forbinder Manhattan med omverdenen. 

Uteliggere turnerer dessuten vognene med sine sørgelige historier. 
"Oh, my god....here we go" hvisker en dame stille mens hun klamrer seg til en av de lodrette jernstengene i vognens midtgang. 
Hun er vel rundt 60 år, kanskje yngre. Håret, klærne, selv huden er grå. 
"Hi, I´m so sorry to bother you. I am currently out of work. My husband is in jail, and I have no place to live. I´m waiting for my application to social services to go through. It´s not easy, and I¨m trying to pick up my life, witch now lays in ruins." 
Ingen respons. 
Thor Anders og Carina hører på iPodene sine, og later som om damen ikke eksisterer. Hun fortsetter å prate, og får etterhvert napp. 

- Fy fan så jævli!, sier Carina oppgitt på tur hjem. 
- Ja, hva skal man gjøre?, sier Thor Anders mens han grubler på hvorfor han lot være å gi henne de sju dollarne han hadde i pengeboka. 
- Hadde jeg hatt mat ville jeg gitt det til henne, sier Carina.
Thor Anders tror henne. Han ville gjort det samme. 

Rage against the Valery

Valery...hvor skal vi begynne?
Vi tar dere tilbake til starten. 

Thor Anders ringer i en pause på jobben. Nummeret er amerikansk og han er litt nervøs. I andre enden svarer en dame. Hun snakker raskt, forstår lite, og det spraker i røret. Thor Anders legger på, og ringer opp Carina. De trodde de hadde fått et sted å bo. Men dama i andre enden har sådd tvil om det de trodde var skråsikkert. 

Slik kom vi til å kjenne Valery. En afroamerikansk dame, som ettersigende skal ha hatt nærkontakt med de sterkeste og billigste stoffene på gata. Hun er assistenten til landlorden. Av og til er de et par, av og til ikke. 

Første gangen vi traff henne var andre dagen i New York. Hun kom innom for å fikse det tette sluket i badekaret. Carina og Thor Anders var to skitne mennesker - lykkelige over å endelig kunne ta en dusj. De valgte å overse hennes merkelige opptreden og tomrommet i smilet to fortenner en gang hadde fyllt. 

Hun etterlot en smørekniv på toalettet, før hun lovet å få leiligheten vasket, strøm på soverommene og at et lass med ting som ikke var våre skulle fjernes den påfølgende dagen. Når vi nå, på dagen en måned etter, skriver dette, står det framdeles igjen en TV, en flettet stråkurv, noen ledninger og en ødelagt hylle fra en reol. 

Omtrent en uke etter første besøket så vi henne igjen. Thor Anders og Carina låste seg inn ytterdøra og skvatt til. Ikke fordi det sto en dame i leiligheten med en mop i hendene. Ikke fordi det faktisk luktet rent heller, men fordi denne scenen utspant seg ett om natta på en fredag. Valery hilste pent mens hun moppet som besatt. "I´m coming back tomorrow. When are you in?" sa hun og satte moppen og moppevannet inn i skapet. Det luktet rent. Hun hadde tross alt brukt en antistøvspray på gulvet. 

En uke gikk før hun dukket opp. Thor Anders hadde ringt og klaget over at det fortsatt ikke var strøm på rommene. Han sa han ikke kunne bruke pc, ha lyset på og se på tv samtidig. Skøyteledningen hadde bare to kontakter. 
Ti minutter etter banket Valery på døra. Hun hadde kommet for å hjelpe han å koble seg på internett. Thor Anders forklarte at det ikke var derfor han hadde ringt. Valery forsto ikke dette, og sa hun bare skulle i bilen for å hente en boks som skulle skaffe nett. 

Sist søndag, to uker etter, ga hun igjen lyd fra seg. Da skulle husleia hentes. Cash kontant. I hånden. På døra. 
Valery hadde med seg to traller. Ikke for å ha pengene i, men for å hente alt skrotet hun hadde lagret hos oss. 
Så talte hun over pengene mens Carina og Thor Anders ga henne en verbal overhøvling. 
Hun lovet å skjerpe seg, og at resten av tingene skulle hentes samme dag...

Danger! Danger! A hostage!

Morgenen starter som alle andre. Carina vekker Thor Anders. ”Våkne! Klokka e NI!”.
De bestemmer seg for å dra til skolen tidligere enn normalt. Frokost skal handles inn på en skitten, trang og dyr butikk på hjørnet ved subwayen. Carina er mest sulten denne morgenen, og hun har allerede skoene på. Thor Anders snubler ut av rommet sitt og haster etter. På gateplan 200 meter fra butikken stopper de brått opp og ser på hverandre.

Et tjuetalls politibiler og et par ambulanser sperrer gata der borte ved butikken. Politifolk svermer rundt på fortauet, og en dame blir bedt om å gå over på andre side av gata. De følger hennes eksempel. Det virker tryggest. Thor Anders stopper opp midt på veien og spør en stram politimann: ”what’s happening here?”.

Politimannen slenger et stolt blikk bort på den trøtte fyren, og sier ”There has been a hostage situation. But don’t worry. It’s safe now. WE GOT HIM!”
Da sa Carina ”Detta må vi ha et bilde av!” Og bilde ble det. Carina minst like stolt som politimannen.

CSI New York

Vi har i tidligere blogginnlegg omtalt de mindre sjarmerende forholdene på subwayen. Her om dagen sto vi og ventet på toget da vi oppdaget tre blodflekker på veggen på andre siden av sporet. Vi klarte, ved grundig og nøyaktig arbeid, å finne ut nøyaktig hva som hadde skjedd på åstedet.

Carina: Se – tre blodflekker. Tro hva som har skjedd?
Thor Anders: Sikkert noen som ble skutt.
Carina: Blodspruten tyder på at noe har skjedd i høy hastighet.
Thor Anders: Kanskje det var noen som hoppet foran toget?
Carina: Men blodflekkene spruter i ulike retninger.
Thor Anders: Godt poeng. Om noen hadde hoppet foran toget ville blodspruten fulgt fartsretningen. Noen MÅ ha blitt skutt.
Carina: Dæven vi er gode! Vi har løst mysteriet.
Thor Anders: Vi burde vært i CSI. Vi hadde løst alle sakene.

Henry, the talking gnome

Carina og Thor Anders er begge forvirrede mennesker. Det merkes spesielt på kommunikasjonen oss i mellom. Det er for eksempel sjelden vi får tak i hverandre på telefonen (fordi Carina har telefonen sin på lydløs uten grunn, mens Thor Anders lar den ligge og slenge).

Plutselig en dag kom Carina over en skapning som har gjort hverdagen vår lettere: Henry - the talking gnome. Det er bare å trykke på foten hans, så kan du spille inn en beskjed. Og når du trykker han på magen så sier han beskjeden med en gnom-stemme. Henry er løsningen på alle våre kommunikasjonsproblemer!

Foreløpige gnome-favoritter er Thor Anders’ tolkning av Sways ”Yuuum, yuum...GIMMEH...soome”, samt Carinas bidrag: ”Thor Anders, din dust!”