Sound of monsters

IIIIIIIIIhhhhhhhhhhvrschiiiiiiiiiIIIIii!!! 
Herrefred. Har han tykje sjøl satt slede på the hounds of hell og entusiastisk pisker dem gjennom New Yorks subwaytunneler? 
Neida, det er bare toget på linje 2 eller 3 som nærmer seg. Lyden er komisk overdrevet, og man må undres om dem som vedlikeholder linjene ved 110th Central Park North Station er alvorlig hørselshemmet. 

Undergrunnen er populær ikke bare for transport. 
Når togene stopper ved en stasjon og blir stående der, tilsynelatende uten grunn, er sjansen stor for at noen har tatt sin siste reis på skinnegangen lenger framme. Angivelig er det flere som hopper foran toget enn fra de mange broene som forbinder Manhattan med omverdenen. 

Uteliggere turnerer dessuten vognene med sine sørgelige historier. 
"Oh, my god....here we go" hvisker en dame stille mens hun klamrer seg til en av de lodrette jernstengene i vognens midtgang. 
Hun er vel rundt 60 år, kanskje yngre. Håret, klærne, selv huden er grå. 
"Hi, I´m so sorry to bother you. I am currently out of work. My husband is in jail, and I have no place to live. I´m waiting for my application to social services to go through. It´s not easy, and I¨m trying to pick up my life, witch now lays in ruins." 
Ingen respons. 
Thor Anders og Carina hører på iPodene sine, og later som om damen ikke eksisterer. Hun fortsetter å prate, og får etterhvert napp. 

- Fy fan så jævli!, sier Carina oppgitt på tur hjem. 
- Ja, hva skal man gjøre?, sier Thor Anders mens han grubler på hvorfor han lot være å gi henne de sju dollarne han hadde i pengeboka. 
- Hadde jeg hatt mat ville jeg gitt det til henne, sier Carina.
Thor Anders tror henne. Han ville gjort det samme.