Run bitch, ruuuuun!

Et skingrende høyt hyl høres på gata. Vi snur oss og lurer på hvem som trenger hjelp. Er det noen i fare? Har noen skadet seg? Skal vi ringe 911? Men det eneste vi ser er to afroamerikanske jenter som ler en skingrende høy latter, som lett kan forveksles med et hyl.
- Det var da svært så dramatisk, tenker vi.

En kveld sitter vi ved middagsbordet og snakker ny svada. Plutselig hører vi aggressiv roping like utenfor blokka vår. Er det slåsskamp? tenker vi. Vi ser bekymret på hverandre og springer bort til vinduet for å se hva som skjer. – Herregud de høres sinte ut, håper det ikke er noe alvorlig. Vi bor jo tross alt i Harlem. Og vi har nesten sett en gisselsituasjon. Kanskje blir noen knivstukket? Men så ser vi dem. Det er en afroamerikansk guttegjeng på fem – seks stykker som ser ut som de diskuterer sport heftig, for den ene av dem bærer på noe som må være en bowlingbag.

Thor Anders har omdøpt området rundt blokka vår til Harlem Zoo. Da utelukkende på grunn av lydene som kan høres når man skur ned volum på tven. Den første assiosiasjonene man får er til diverse zoombiefilmer. Carina og Thor Anders er innestengt i blokka. Fire etasjer ned og ut romsterer skapninger som skriker tilsynelatende formålsløst ut i natten.
At vi bor rett ved siden av et sykehus med et utall ambulanser gjør lydopplevelsen komplett.