Tuesday, April 7, 2009

TV Gaga

Mye i USA er bra, men TV det er skikkelig crap. Ikke TV-seriene, og det er deilig med den nyeste episoden på TV før du kan laste den ned fra nettet. Likevel er det noen momenter som gjør det nesten useelig. 

1. Synes du norske reklamer er teite? Over dammen er de så teite at du ikke tror det er mulig.
Eksempel: «Har du skadet deg? Falt, fått feilbehandling, eller sakdet på en annet vis? Da KAN du ha krav på en stor pengepremie! Ring 1800LAWYERS og få pengene du har krav på!»

Dessuten er reklamemannen for Oxyclean verdt et studie i seg selv. En kort, tett mann me trimmet skjegg står med en skjorte i hendene og roper ut av Tven. «(...) IT REMOVES ALL STAINS. YOU NEED OXYCLEAAN!» Han roper ikke per definisjon, han bare snakker som om han har headset på max volum eller er ekstremt tunghørt. 

2. Hyppigheten av reklamepausene er hinnsides. Gjennom én episode av Simpsons må du forvente seks-sju reklamepauser.
Eksempel: Frampek mot Simpsons – Reklame – Intro Simpsons – Reklame – Simpsons – Reklame – Simpsons – Reklame – Simpsons – Reklame – Simpsons – Reklame – Rulletekst Simpsons – Reklame. 

Thor Anders oppdaget til sin store glede at Universal Sports sendte Lagskiflygning fra Planiza (rett skrevet?). Problemet var de latterlige kommentatorene. Arne Scheie er en hoppguru i forhold til de amerikanske tufsene. 
Eksempel: En av hopperne flyr langt ned i bakken. Pen stil, men landingen var heller ustø, som dommerne skal trekke for. Dette valgte kommentatorene å overse, men følte heller for å kommentere følgende: 
«He really got those skies flying! Yeah, you know, in this sport, that´s what it´s all about, Jim.»

Friday, April 3, 2009

Hvitvasking?


Besøk fra Norge og Island er her om et par uker, og Carina reiser lørdag denne uka på besøk til søskenbarnet i Detroit. Leiligheten så inntil i går ille tilberedt ut. For at Thor Anders, som blir igjen i NY under spring break, skulle slippe å vaske alt alene før besøkstid, hadde vi leid inn vaskehjelp!

Ei lita, tett mexicansk dame sa seg villig til å vaske leiligheten for 12 dollar timen, noe vi syntes var rimelig. I går, torsdag, kom hun smilende inn døra sånn i ni-tiden på morgenen. Carina forlot tidlig for å shoppe med ei venninne fra skolen. 

Thor Anders ble igjen for å spise frokost og ta en kaffe før skolen startet i tolv-tiden. Mens han surfet på sin nettløse maskin kom en annen dame inn døra. Også hun skulle vaske. Trivelig nok det, mente Thor Anders, som hilste høflig og gikk inn på rommet sitt. 

Fem minutter senere kommer den ene av vaskedamene stressende inn på rommet. 
 – Miiister! There is someone at the door!
 – Who?
 – I don´t know....
Thor Anders småløper mot døra, men før han rekker å ta i håndtaket har Valery allerede åpnet og kommet seg inn på kjøkkenet. 
For dem som trenger en påminnelse, så kan vi gjenfortelle at Valery er landlordens tannløse sekretær/sekretøs.

Umiddelbart begynte hun å kjefte på vaskedamene, som hun aldri hadde sett før.
 – Where´s the white envelope??
 – eeh...
Vaskedamene ser spørrende mot Thor Anders, som ennå ikke har rukket å si noe. 
 – What do you want?
Thor Anders får vite at Valery leter etter en hvit konvolutt som ifølge henne skulle vært levert under døra vår for et par dager siden. 
Thor Anders forstår lite, og enda mindre når Valery kjefter videre på vaskedamene. 

 – Did you take it???
 – N...n..nooo...
 – Where is it then?
Valery begynner nå å grave gjennom posten som har kommet på døra vår, hun finner et par konvolutter og ser strengt på Thor Anders. 
 – Is this it?
– How would I know? svarer han irritert.
Valery tar posten, småbanner og smeller igjen ytterdøra på vei ut. 

Friday, March 27, 2009

Henry – the talking pervert

Carina var på vei hjem fra subwaystasjonen en kveld, da en mann kommer bort til henne på gata.

Mann: Excuse me miss, I don’t mean to bother you, but I am really poor and I need three cents to get me a sandwich for supper. Can you help me?
Carina: Sure I can!
Mann: Thank you so much. It is so nice to meet someone that stops and listens, so many people just rush by.
Carina: No problem. Hope you get your sandwich.
Hun gir mannen 25 cents. 
Mann: Thank you very much ma’am. My name is Henry. It’s nice to meet you. I have to say you are very pretty.
Carina: Thank you.
Mann: And I don’t mean to be disrespectful, but I got to be honest with you… I wanna lick you like a candybar.
Carina:
Mann: My tounge can reach the tip of my nose, you know what I’m saying?
Carina:
Mann: So if you ever want me to, I’ll be happy to.
Carina: Ehh…
Mann: Have a good night!

Monday, March 16, 2009

Utakk er verdens lønn

Følgende innlegg blir skrevet på dialekt. Årsaken er at det ikke finnes ord i bokmål som er beskrivende nok. I den sammenheng vil vi sitere Hamsun: 
«De pratet og pratet på sitt forunderlige nordlands sprog – ravgalt inntil kunst, men det uttrygte deres meninger»

Du mærke det. Du mærke når fanskapen e ute etter å speinne bein på dæ. I detta telfelle bygde det sæ opp gjønna uka som gikk. Det va stille. Ting gikk litt sånn halvveis bra. Ingen av oss klaga – sjøl ikkje han Thor Anders som lå småsjuk heime å blei meir å meir pratesjuk etterkvært som tia gikk. 

Å dæven han sku få nok å djævles om! 
Førr som nævnt overførr så kom han me han. Aill mainnsjitn som vi egentli sku ha gådd gjønna i ukedagan hadde stabla sæ opp i et tårn av fanskap. Lørdag ramla første del av probleman over skoiltn på ho Carina. 

En satan av en langfengra fettjævel hadde tadd sæ den frihetn å stekke kleptomanpølsn sine ned i lomma hennes. Han feska med sæ heile bruket. Kredittkoooort, førerkooort, subwaykooort. Ja, ka man ikkje har i ei lommebok? Ailt stakk han av med. Tykjepelken. 

Kveilln blei brukt tel å få moraln hennes løfta. Vi tok turn over tel ho Birte der vi koste oss med god mat og et par pils. Det blei en suksess og vi va ikkje heime før i fire-tia uttpå natta. 

Søndagen va satt av tel å finpusse på semesteroppgaven som sku leveres inn samme kveilln. Klokka 22.00. På slage. Ikkje ett mikrofantomsekund seinar, hadde vi fådd beskjed om. Og vi ville jo overholde dein fristn. Førr det va advart om stryk og det som værre e. 

Så, då kildeliste, med slitsomme detaljliste om katti klokka vi hadde lest de forskjellige artiklan på nætt va ferdig, så gjensto det å logge sæ inn på fronter og sende makkverket avgårde tel karaktergivning. Ti minutta telgode faktisk. Goood tid. Jadda. 

Så lætt sku det være. Sånn va det ikkje. 
Man tænke kanskje sånn i ettertid, at e man forberedt, så årne tingan sæ greit – nettopp av den grunn at man har forutsett at ting kan gå galt. 
Men vi utfordre verdn, og spør heller: 
Koffør e det sånn at ting må gå galt? 

E det førr mykkje å forlange at den jævla internettn fungere når man ska sende en semesteroppgave som e EKSAMENSOPPGAVE? Å når ho Carina spreng rundt på gata uttaførr blokka vårres, som en snørelaus jarstein, med laptopen i heinnern mens ho førtivlt leite etter et nætt som fungere, koffør e det ingen nætt som fungere?

Å når han Thor Anders spreng rundt blokka, jublanes finn et nettverk som e åpent, sætt sæ flatt ned på asfaltn, på fortauet, med en laptop i fanget, medt i HARLEM, koffør e det sånn at det åpne nættverke ikkje virke?

Å koffør e det sånn at når fristn for å levere har passert, så dokke nætte opp på soveromme hannes. Og KUN på nattbordet? 

AAAAAAAAAAHhh!!!

Saturday, March 14, 2009

Run bitch, ruuuuun!

Et skingrende høyt hyl høres på gata. Vi snur oss og lurer på hvem som trenger hjelp. Er det noen i fare? Har noen skadet seg? Skal vi ringe 911? Men det eneste vi ser er to afroamerikanske jenter som ler en skingrende høy latter, som lett kan forveksles med et hyl.
- Det var da svært så dramatisk, tenker vi.

En kveld sitter vi ved middagsbordet og snakker ny svada. Plutselig hører vi aggressiv roping like utenfor blokka vår. Er det slåsskamp? tenker vi. Vi ser bekymret på hverandre og springer bort til vinduet for å se hva som skjer. – Herregud de høres sinte ut, håper det ikke er noe alvorlig. Vi bor jo tross alt i Harlem. Og vi har nesten sett en gisselsituasjon. Kanskje blir noen knivstukket? Men så ser vi dem. Det er en afroamerikansk guttegjeng på fem – seks stykker som ser ut som de diskuterer sport heftig, for den ene av dem bærer på noe som må være en bowlingbag.

Thor Anders har omdøpt området rundt blokka vår til Harlem Zoo. Da utelukkende på grunn av lydene som kan høres når man skur ned volum på tven. Den første assiosiasjonene man får er til diverse zoombiefilmer. Carina og Thor Anders er innestengt i blokka. Fire etasjer ned og ut romsterer skapninger som skriker tilsynelatende formålsløst ut i natten.
At vi bor rett ved siden av et sykehus med et utall ambulanser gjør lydopplevelsen komplett.

Thursday, March 12, 2009

Blame it on the moonshine


Det nærmer seg eksamensinnlevering. Vi er nå inne i det som burde være siste innspurt. Som tidligere studenter burde vi ha latt blekket sprute til alle kanter, lest pensum, hovert over de andre studentene og så levert oppgaven nonchalant inn i morgen. Men vi er ikke slike studenter. Minimum syv sider skal leveres om tre dager. Har vi begynt? Nja... Men vi har gjort alt mulig annet! Som for eksempel: 

Festlig! Vi skulle spise middag sammen med foreleseren vår, men endte opp på med å ta noen øl. Vi dro på en uteplass for å snakke om oppgaven. Der spilte et band som var skikkelig kule. Men vi hadde veiledning (med vin) (og litt mer vin). Og endte opp med å ikke dra på skolen dagen etter. 

Horisontutvidelse! Carina dro en tur til Washington i helga. Da var det jo lenge til eksamensinnlevering. Så hva er vel bedre enn å sitte seks timer på en buss og traske rundt på sightseeing? Det var hvertfall mye bedre enn å jobbe med eksamen.

Skrivetrening! Vi tar oss god tid til å skrive blogginnlegg. Og vi evaluerer innleggene nøye før vi publiserer dem.

Stripping! Carina dro på burlesque-show på mandagskvelden. Og måtte tidlig opp tirsdag. Men så dro forsamlingen på en bar med masse sand på gulvet. Det var mye morsommere enn American topics som vi skulle ha tirsdag morgen! Og vi har jo ikke eksamen i American topics... i alle fall ikke enda.

Stress! Tirsdag sov vi begge to hele ettermiddagen. Det er jo tross alt slitsomt å utsette eksamensjobbingen. 

Godt i gang! Thor Anders fikk begynt på oppgaven søndag kveld! Det er helt sant! Lørdag var det fest. Nå er han influensasyk. Og kjeder seg. Men for syk til å jobbe med oppgaven.

Klar til dyst! I skrivende stund sitter vi klar til å jobbe. Men så kom vi på at vi kan skrive et nytt blogginnlegg.

Mange muligheter! Carina har begynt å tenke på om hun skal ut å jogge! Eller vaske. - Hæ? Ska DU jogge, kommenterer Thor Anders tørt.

Klassiske eksamensinnleverings-symptomer. Hvordan skal dette ende?

Tuesday, March 10, 2009

Sound of monsters


IIIIIIIIIhhhhhhhhhhvrschiiiiiiiiiIIIIii!!! 
Herrefred. Har han tykje sjøl satt slede på the hounds of hell og entusiastisk pisker dem gjennom New Yorks subwaytunneler? 
Neida, det er bare toget på linje 2 eller 3 som nærmer seg. Lyden er komisk overdrevet, og man må undres om dem som vedlikeholder linjene ved 110th Central Park North Station er alvorlig hørselshemmet. 

Undergrunnen er populær ikke bare for transport. 
Når togene stopper ved en stasjon og blir stående der, tilsynelatende uten grunn, er sjansen stor for at noen har tatt sin siste reis på skinnegangen lenger framme. Angivelig er det flere som hopper foran toget enn fra de mange broene som forbinder Manhattan med omverdenen. 

Uteliggere turnerer dessuten vognene med sine sørgelige historier. 
"Oh, my god....here we go" hvisker en dame stille mens hun klamrer seg til en av de lodrette jernstengene i vognens midtgang. 
Hun er vel rundt 60 år, kanskje yngre. Håret, klærne, selv huden er grå. 
"Hi, I´m so sorry to bother you. I am currently out of work. My husband is in jail, and I have no place to live. I´m waiting for my application to social services to go through. It´s not easy, and I¨m trying to pick up my life, witch now lays in ruins." 
Ingen respons. 
Thor Anders og Carina hører på iPodene sine, og later som om damen ikke eksisterer. Hun fortsetter å prate, og får etterhvert napp. 

- Fy fan så jævli!, sier Carina oppgitt på tur hjem. 
- Ja, hva skal man gjøre?, sier Thor Anders mens han grubler på hvorfor han lot være å gi henne de sju dollarne han hadde i pengeboka. 
- Hadde jeg hatt mat ville jeg gitt det til henne, sier Carina.
Thor Anders tror henne. Han ville gjort det samme.