Rage against the Valery

Valery...hvor skal vi begynne?
Vi tar dere tilbake til starten. 

Thor Anders ringer i en pause på jobben. Nummeret er amerikansk og han er litt nervøs. I andre enden svarer en dame. Hun snakker raskt, forstår lite, og det spraker i røret. Thor Anders legger på, og ringer opp Carina. De trodde de hadde fått et sted å bo. Men dama i andre enden har sådd tvil om det de trodde var skråsikkert. 

Slik kom vi til å kjenne Valery. En afroamerikansk dame, som ettersigende skal ha hatt nærkontakt med de sterkeste og billigste stoffene på gata. Hun er assistenten til landlorden. Av og til er de et par, av og til ikke. 

Første gangen vi traff henne var andre dagen i New York. Hun kom innom for å fikse det tette sluket i badekaret. Carina og Thor Anders var to skitne mennesker - lykkelige over å endelig kunne ta en dusj. De valgte å overse hennes merkelige opptreden og tomrommet i smilet to fortenner en gang hadde fyllt. 

Hun etterlot en smørekniv på toalettet, før hun lovet å få leiligheten vasket, strøm på soverommene og at et lass med ting som ikke var våre skulle fjernes den påfølgende dagen. Når vi nå, på dagen en måned etter, skriver dette, står det framdeles igjen en TV, en flettet stråkurv, noen ledninger og en ødelagt hylle fra en reol. 

Omtrent en uke etter første besøket så vi henne igjen. Thor Anders og Carina låste seg inn ytterdøra og skvatt til. Ikke fordi det sto en dame i leiligheten med en mop i hendene. Ikke fordi det faktisk luktet rent heller, men fordi denne scenen utspant seg ett om natta på en fredag. Valery hilste pent mens hun moppet som besatt. "I´m coming back tomorrow. When are you in?" sa hun og satte moppen og moppevannet inn i skapet. Det luktet rent. Hun hadde tross alt brukt en antistøvspray på gulvet. 

En uke gikk før hun dukket opp. Thor Anders hadde ringt og klaget over at det fortsatt ikke var strøm på rommene. Han sa han ikke kunne bruke pc, ha lyset på og se på tv samtidig. Skøyteledningen hadde bare to kontakter. 
Ti minutter etter banket Valery på døra. Hun hadde kommet for å hjelpe han å koble seg på internett. Thor Anders forklarte at det ikke var derfor han hadde ringt. Valery forsto ikke dette, og sa hun bare skulle i bilen for å hente en boks som skulle skaffe nett. 

Sist søndag, to uker etter, ga hun igjen lyd fra seg. Da skulle husleia hentes. Cash kontant. I hånden. På døra. 
Valery hadde med seg to traller. Ikke for å ha pengene i, men for å hente alt skrotet hun hadde lagret hos oss. 
Så talte hun over pengene mens Carina og Thor Anders ga henne en verbal overhøvling. 
Hun lovet å skjerpe seg, og at resten av tingene skulle hentes samme dag...

Danger! Danger! A hostage!

Morgenen starter som alle andre. Carina vekker Thor Anders. ”Våkne! Klokka e NI!”.
De bestemmer seg for å dra til skolen tidligere enn normalt. Frokost skal handles inn på en skitten, trang og dyr butikk på hjørnet ved subwayen. Carina er mest sulten denne morgenen, og hun har allerede skoene på. Thor Anders snubler ut av rommet sitt og haster etter. På gateplan 200 meter fra butikken stopper de brått opp og ser på hverandre.

Et tjuetalls politibiler og et par ambulanser sperrer gata der borte ved butikken. Politifolk svermer rundt på fortauet, og en dame blir bedt om å gå over på andre side av gata. De følger hennes eksempel. Det virker tryggest. Thor Anders stopper opp midt på veien og spør en stram politimann: ”what’s happening here?”.

Politimannen slenger et stolt blikk bort på den trøtte fyren, og sier ”There has been a hostage situation. But don’t worry. It’s safe now. WE GOT HIM!”
Da sa Carina ”Detta må vi ha et bilde av!” Og bilde ble det. Carina minst like stolt som politimannen.

CSI New York

Vi har i tidligere blogginnlegg omtalt de mindre sjarmerende forholdene på subwayen. Her om dagen sto vi og ventet på toget da vi oppdaget tre blodflekker på veggen på andre siden av sporet. Vi klarte, ved grundig og nøyaktig arbeid, å finne ut nøyaktig hva som hadde skjedd på åstedet.

Carina: Se – tre blodflekker. Tro hva som har skjedd?
Thor Anders: Sikkert noen som ble skutt.
Carina: Blodspruten tyder på at noe har skjedd i høy hastighet.
Thor Anders: Kanskje det var noen som hoppet foran toget?
Carina: Men blodflekkene spruter i ulike retninger.
Thor Anders: Godt poeng. Om noen hadde hoppet foran toget ville blodspruten fulgt fartsretningen. Noen MÅ ha blitt skutt.
Carina: Dæven vi er gode! Vi har løst mysteriet.
Thor Anders: Vi burde vært i CSI. Vi hadde løst alle sakene.

Henry, the talking gnome

Carina og Thor Anders er begge forvirrede mennesker. Det merkes spesielt på kommunikasjonen oss i mellom. Det er for eksempel sjelden vi får tak i hverandre på telefonen (fordi Carina har telefonen sin på lydløs uten grunn, mens Thor Anders lar den ligge og slenge).

Plutselig en dag kom Carina over en skapning som har gjort hverdagen vår lettere: Henry - the talking gnome. Det er bare å trykke på foten hans, så kan du spille inn en beskjed. Og når du trykker han på magen så sier han beskjeden med en gnom-stemme. Henry er løsningen på alle våre kommunikasjonsproblemer!

Foreløpige gnome-favoritter er Thor Anders’ tolkning av Sways ”Yuuum, yuum...GIMMEH...soome”, samt Carinas bidrag: ”Thor Anders, din dust!”

Kurvballkamp

Thor Anders og resten av de seks guttene (det er 90 jenter) på skolen har opprettet noe som heter manndig mandag. Et konsept der gutta båis finner på noe istedenfor å henge i skjørtekanten på jentene. Sist mandag ble det kurvballkamp. 
Thor Anders er ingen stor fan av kurvball, men et besøk i Madison Square Garden forakter han ikke. 

Boooring
Kampen var et fyrverkeri mellom New York Knicks og Indiana Pacers. Kurvballkamp som er fyrverkeri kan sidestilles med en middels tredjedivisjonskamp i avdeling 22 i fotball. Og som alle andre kurvballkamper endte den ørten-ørten. 

Klapp NÅ!!
Amerikanerne tilhører dem som må ha oppfordring fra kjendiser på store skjermer for å klappe og juble. De tre første periodene var det så lite trøkk at selv en Lyn-supporter ville følt seg uvell. 
Så, for å oppsummere, så var det en finfin opplevelse å være i Madison Square Garden. Verdt pengene, åjoda, men Thor Anders mener kurvball suger minst like mye som før. 

We all live in a yellow subway

Noen dager føles det virkelig som om vi tilbringer mesteparten av dagen på subwayen. Men det er nødvendigvis ikke så ille, for der skjer det litt av hvert. Det er aldri forutsigbart hva man har i vente.  

Vi har lært: At selv om New York er en verdensmeteropol, så betyr det ikke at alt er på stell. De har for eksempel ikke elektroniske skilt som forteller når ditt tog kommer. Hvis et tog er innstilt henger de opp A3-plakater på noen stolper.  

Vi har lært: At vi må være tålmodig. Hvis du går inn på en stasjon, men oppdager at du har gått til toget i feil retning, så må du vente 18 minutter før du kan gå inn på gjennom systemet igjen. Og det er ikke mye forståelsesfull personale. Vi har prøvd å spørre de som jobber på subwayen hvorfor det er slik, men de har bare sett rart på oss og ropt ”You have to wait! You have to wait!”. 

Vi har lært: Hvis alle vognene er fulle, men så kommer det en som er nesten helt tom, så er det et dårlig tegn. Vi gjorde det en gang og da var det en uteligger i vognen som luktet hundebæsj. Eller som verre er: Vår lærer i faget American topics gikk på en tom vogn og oppdaget at uteliggeren som lå der var død. I ettertid viste det seg at han hadde ligget der nesten hele dagen. Ingen passasjerer ville stoppe toget fordi de heller ville komme tidsnok på jobb.  

Vi har lært: At man må tisse før man bestemmer seg for å ta suwayen hjem. Det er nemlig ingen toaletter på subwayen. En fuktig natt på byen måtte Carina plutselig tisse. Vi satt oss på toget, men så viste det seg at vi tok toget i feil retning. Vi gikk av på neste stopp og oppdaget til vår store glede at vi kunne ta ekspresstoget. Men vi oppdaget ikke at ekspresstoget også gikk i feil retning. Da vi kom oss av toget oppdaget vi at det var toaletter like ved utgangen til stasjonen. Men de var selvfølgelig stengt på natten. Damen på stasjonen nektet å åpne toalettet. Carina viste henne fingeren. Dama ropte "BITCH!". Thor Anders sa "What did you say?". Dama svarte "She heard me!". Det ble taxi hjem. 

Home, sweet home

Vi savner Norge. Eller, for å være mer korrekt, vi savner det norske betalingssystemet på uteplassene. For her er det kaos! 

Vi savner å kunne gå til baren, bestille x antall øl og så betale. Det er så enkelt. Her insisterer de på at alle som sitter ved samme bord skal bestille og betale sammen. I teorien går det greit hvis man er mindre enn fire personer. Men i praksis er vi mange som går ut sammen, og det er alltid noen som går litt før de andre, og de som går glemmer ofte å beregne tips og den ekstra skatten de har her. Det har skjedd flere ganger at noen sitter igjen og må legge ut. Det er stress. Øldrikking skal ikke være stress. 

På den andre siden skal vi ikke syte så mye, for her koster en halvliter omtrent 30 kroner. Så når vi kommer hjem kommer vi helt sikkert til å sitte på uteplassene å si: Vi savner USA for der var det billig øl!